Det var mitt andre år på tettstedet Rena og jeg var på postkontoret. Hva jeg gjorde der vites ikke siden jeg mangler venner som sender meg pakker og brev. Mulig var det en brevbombe jeg skulle hente eller kanskje jeg bare skulle sjekke de siste modellene av bobbleplastkonvolutter. Uansett var det på postkontoret jeg oppdaget det; DVD-boks med Poirot. Uten å nøle tok jeg og handlet dem og tok de med til hybelen. Dette ble starten på en årelang tradisjon.
Jeg er god til én ting; tvinge mennesker til å gjøre ting de ikke vil. Uten at min hukommelse strekker til regner jeg med at det var tvang som gjorde at en av mine særeste tradisjoner ble født. Jan-Roger Delbekk var nemlig en person som som trengte en stor porsjon tvang for at han skulle løfte nesen sin opp fra sitt elskede Messenger. Denne spill og mediaprogrammerende nerden har så lenge jeg kjenner til trivdes med nesen gravd ned i tastaturet på en eller annen PC. Selvsagt stopper ikke slikt meg. Jeg vil ikke se DVD alene så da hadde han ikke noe valg; han måtte holde meg med selskap.
Etter at jeg kom busende inn på rommet hans og tvingte han til å se DVD med meg startet tradisjonen. To ganger i uken, tirsdag og torsdag, var det fast Poirotkveld og oppskriften var den samme hver gang. Stikke ned til Robert for å handle kjeks eller kaker og lage en stor kopp kakao. Poirot kan nemlig ikke nytes uten kake, kjeks og kakao. Etter at innkjøpene har blitt gjort og den varme kakaoen var blitt laget var det klart for kveldens høydepunkt. Lyset ble senket, rævva ble plassert godt ned i en stol eller i senga, laptoppen ble lagt slik til at man ikke ble forstyrret av lyset men man samtidig kunne følge med på om det var aktivitet på Messenger og et lett trykk på knappen "play" ble gjort. En time senere var vi ett mysterie rikere og fulle av kake og andre søtsaker. Kvelden var komplett!
Ting har skjedd siden den første kvelden da vi oppdaget den lille belgiske detektiven. Jeg bor nå i Trondheim mens min venn er i Halden. Jeg har greid å miste kontakten med mennesker som bor bare noen kilometer unna meg, men en skjeggete østfolding har jeg enda ikke greid å bli kvitt selv med mange mils avstand. Mulig dette har noe med at vi fortsatt har den samme tradisjonen med Poirot, kakao og kake. Har man først fått smaken for det så vil man at det aldri skal slutte.
Copyright 2007 - 2010 © Jørn Guttelvik